Lat dag, 3 år

I går var en lat dag, tror jeg oppholdt meg i senga 80% av hele dagen. Men det var godt da. Var ikke i humør til å drive med masse greier, så jeg bare kosa meg i senga mi med pcen.

Det var jo så klart noen andre ting enn bare det som skjedde også.

Jeg fikk en telefon fra norge, med andre ord Kristin. Det er alltid like godt å prate med ho, også er ho jo like flink som alltid til å si sannheten. Enten jeg liker det eller ikke. Det var overraskende at ho ringte, for det har liksom vert jeg som har sendt melding også har ho ringt, men i går var det ho som ringte. Det er nok litt rart for ho også at jeg har flytta, jeg har jo alltid (sammen med min bestevenn) vert ganske innpå sliten. Så klart har jo ikke jeg brydd meg så veldig mye om akkurat det og ho sier jo i fra hvis ho mener det blir for mye. Så når jeg plutselig ikke kommer og ikke er rundt basen hele tia blir ho jo veldig nyskjerrig på hva som skjer med meg. Så da fikk ho en liten oppdatering og jeg fikk snakka litt med ho (noen som føles utrolig godt for da letter det litt på det trykket jeg kjenner på hele tia:D). Savner ho veldig.

Også kom Alexander hjem fra sjukhuset i går. Det var litt av et prosjekt å få han inn, men det gikk da ganske greit. Så nå ligger han på stua og får all den oppmerksomheten som han vil ha ;P Ganske greit at han er her hjemme, så slipper jeg og dra til sjukhuset og onkel ell Ann-Mari slipper å bo på sjukhuset ; )


Nå er det ikke lenge til jeg og Susanne (som er min bestestebestevenn) har tre års dag. Da kommer jeg hjem til Norge og Lillehammer igjen. Det blir rart, men det bryr jeg meg ikke så veldig mye om så lenge jeg kan få masse tid med vennen min<3
Jeg har jo skjønt nå at ho sliter veldig for tia, økonomisk også er det mye med skolen. Men jeg kjenner Susanne så godt at jeg veit ho kan fikse det, ho klarer ALT om ho bare vil. For ho er sterk, sta og utrolig kreativ. Det ho ikke er så veldig flink til er å forstå at noen ting klarer man ikke alene, og i hvert fall økonomien hennes er en ting ho ikke klarer alene, ikke denne gangen. Og siden jeg ikke har så store muligheter til å hjelpe ho (noe som irriterer meg masse), så håper jeg ho kan finne noen andre, enten om de spørr om ho vil ha hjelp så ho tar i mot eller at ho biter tenna sammen og spørr om hjelp. Å spørre om hjelp er en av de vanskeligste tingene å gjøre, men som sagt så er Susanne en av de sterkeste personene jeg kjenner, så jeg veit at ho kan klare det.
Også håper jeg jo så klart at ho husker på det at jeg tenker på ho masse! Om jeg så skulle blitt 400 år gammel ville jeg aldri glemt ho, for jeg veit at ho aldri ville glemt meg (håper jeg i hvert fall). Selv om jeg kan være teit og irriterende, så veit jeg at ho er masse glad i meg fordet ; )

Men nå skal jeg ut å røyke.. Sees