Jeg går her, alene. I dag, som alle andre dager. Men i dag er det noe spesielt. Ingen ser det, ingen hører det. Men helt for meg selv feirer jeg den viktigste dagen i mitt liv. 4 år er gått, lang tid. Ikke lang nok.
Det er første gangen jeg feirer alene, de 3 første årene hadde jeg min person å feire med. Det passer jo egentlig ganske bra med tanke på at det er min person og meg som jeg feirer. Men i år er vi 45 mil unna hverandre. Det var vi i fjor også, men da var jeg smart nok til å dra til min person så vi kunne være sammen.
Jeg skal slutte å snakke i gåter. I dag er det min og Susanne sin 4 års dag, på en måte er det ganske spesielt for lykke tallet til Susanne er 4. Men på en annen måte er det ikke så bra, vi feirer ikke sammen. Og det føles ikke godt.
Susanne sa jeg ikke skulle komme med dumme unskyldninger til hvorfor jeg ikke kunne komme, og det skal jeg ikke komme med heller. For ho har rett, det ville bare vært dumme unskyldninger.
Det har gått 4 år Susanne. Det siste året har det ikke skjedd så veldig mye med oss, men det har skjedd veldg mye med deg og veldig mye med meg. Og det er vel og bra det, men jeg skulle virkelig ønske det hadde skjedd litt mer med oss også.
For jeg savner deg, jeg savner deg så det gjør vondt å puste, å leve. Du har vært mitt alt i 4 år nå, og selv om jeg ikke forteller deg det hele tiden så er du fortsatt mitt ALT. Jeg kunne ikke levd uten deg. En dag skal jeg gjøre opp for alt jeg har gjort mot deg, mot oss.
Du er min beste venn, jeg elsker deg mer enn noe annet! Selv om jeg ikke er der hos deg fysisk, så er jeg hos deg psykisk, ånderlig. Det er jo så klart ikke det samme, og kanskje ikke like gøy. Men du må vite det at jeg kommer alltid til å være hos deg og med deg! Alltid!
Elsker deg vennen min! Gratulerer med dagen vår! (L)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar