Jeg beklager så utrolig mye.
Den har vert en trofast venn i gjennom 4 år, jeg kommer aldri til å glemme den. Den har gitt meg så mye, alle minnene, all spenningen, adrenalinen, tryggheten, følelsen av å være fri. Den svikta aldri, den var lett å håndtere, vi var som én. Jeg har aldri elska en ting på den her måten, det går ikke å beskrive. Hver dag, hver gang jeg kjørte, det var et høydepunkt, alltid. Jeg ble aldri lei, kunne ha kjørt i dager, uker.
Jeg vet ikke hva jeg skal si, det føles ikke virkelig å skilles fra noe som har vert så nært, så kjært.
Jeg kommer aldri til å ha en bedre motorsykkel!
HÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ???? FORTELL! HVORFOR?
SvarSlett