Cathrine

For snart fire år siden skjedde det noe utrolig i livet mitt. Jeg fant en sjelevenn. For de som ikke kjenner oss, er det vanskelig å tro. Hei, det er vanskelig å tro for meg også. Vi var så forskjellige, som natt og dag. Men alikevel, ble ho min bestevenn. Det var ikke til å unngå. Vi hadde det gøy sammen, vi hadde det kjedelig sammen, vi var glade, vi var triste. Vi var alt vi kunne være og vi var ingenting. Vi stilte opp for hverandre, uansett. Vi ga alt. Vi fullførte hverandre.
Fram til for 10 måneder og 11 dager siden, 24.juli.2009. Jeg dro, jeg tok et valg og dro. Hvis du spør meg i dag om det var det rette valget, kan jeg nesten ikke svare. Jeg vet ikke. Hvis det var det rette valget, hvorfor i hælvette gjør det så jævli vondt da?
Jg skulle ønske jeg kunne fortalt ho hvor mye ho betyr for meg og hvor mye jeg savner ho og at ho hadde trodd på det jeg sa.

Jeg begynner å få et liv her, ting faller liksom litt på plass. Helt siden jeg flytta har jeg følt meg delt, som om halve meg er der og resten er her. Jo mer ting faller på plass her, jo mer forsvinner de der. Som om en del av meg sakte dør ut, det føles ut som at jeg har et hull i meg som bare blir større og større. Det vil jo aldri fylle meg helt, men hvem kan leve uten en del av seg selv. Og da tenker jeg ikke bare på min sjelevenn, jeg tenker på hele mitt liv. Jeg vokste opp der, alt og alle som har gjort meg til den jeg er i dag er der.

Det er ikke mye jeg ville gjort om i mitt liv, men hvis jeg hadde kunnet tror jeg nok kanskje jeg ville gått tilbake og gjort om det her. Kan ikke savne et liv man ikke vet eksisterte. For ja, det er ting som har skjedd her som gjør at jeg ville savnet det.

Men det er ikke så mye annet gjøre enn at gilla läget


Jeg håper du aldri tviler på at jeg elsker deg! S.E.K<3